Hopp til innhold
Skip to Navigation Skip navigation

Historier

Montebellosenteret har gjennom 30 år arrangert kursopphold for mange kreftrammede, pårørende og familier. Vi ønsker å ta vare på kursdeltakeres historier, og inviterer alle til å skrive noen ord om hva kursoppholdet har betydd for deg mens du var på kurs, og i livet ditt i etterkant.

Her leser du om kursdeltakelse og -opplevelser gjennom 30 år.

2011 - Alle kreft, ledsager, 2011. Alle kreft, deltaker, 2016. Energibalanse i hverdagen, 2016. Hud- og føflekk-kreft 2018.

Et fantastisk sted; personale, opplegg, bygning og beliggenhet, for ikke å snakke om maten!  Gode fordragsholdere og gruppeledere. Kjempestor verdi i det å treffe andre i samme situasjon.

Fikk høre om stedet via tidligere deltakere, og har selv fremsnakket oppholdet til andre. Holder fortsatt kontakt  med flere fra ulike kurs.

Mitt første opphold på Montebello var som ledsager. Etter DET flotte oppholdet, var jeg en smule skeptisk da jeg som ny og ensom enke med egen diagnose skulle dra alene til Montebello. Det viste seg å bli like vellykket som den gang vi var to.

Siden har jeg vært så heldig  å være hage-assistent på Montebello noen ganger.  Lærte noe da også, og stiftet bekjentskap med muskler jeg ikke visste at jeg hadde. Veldig hyggelig var disse oppholdene også!

Alle opphold på Montebello har betydd mye for meg; "samlet meg som menneske" etter livets traumer, kan man kanskje si. 

Tenk om alle diagnoser eller spesielle tilstander  i livets mangfold hadde hatt sitt Montebello-sted, med inkludering og stor takhøyde.  Jeg tror at det kunne spart flere for ytterligere diagnoser og beriket mange liv.

Har du eller nærstående kreft? Ikke nøl med å søke opphold på Montebello!

 

 

 

1994 - Generell rehabilitering 27 juni -8 juli

Første gang jeg var deltager på «Generell rehabilitering ved Montebello – Senteret» var sommeren 1994. Bygningen lå fint til i lia, med utsikt over Nord Mesna.

Jeg ble ønsket velkommen av hyggelige mennesker som jobbet ved senteret. Lyse vegger og dører med forskjellige farger og blomsternavn til hvert rom, derfor var det lett å kjenne igjen sitt eget rom. Tak og gardiner inne på rommet mitt var fargerikt, og en ble lettere til sinns.

I kurset var det på formiddagen forskjellige forelesninger; bl.a. av Onkolog om kreft, psykolog om kriser, fare og muligheter, kokk om ernæring, prest om «det handler om å leve» og en person fra trygdekontoret om trygdeordninger. Deltagerne var delt i grupper og med en gruppeleder. Gruppene hadde samtaler med f.eks. lege og gruppeledere. Om kvelden var det sosialt samvær, hvis en hadde energi til det. En tur med Skibladner var jeg også heldig å få være med på. Gå tur i naturen, etter hvor langt en orket å gå alene eller sammen med andre.

Jeg møtte deltagere som var i nesten sammen situasjon, selv om vi hadde forskjellig diagnose. Hvordan en takler en kreftdiagnose er opp til hver enkelt person. Jeg synes oppholdet med forelesningene og det å lære om sorg, sorgreaksjoner og de ulike fasene har hjulpet meg mye. Fasene kan variere både i tid og lengde, og kan hoppe litt fra den ene fasen til den andre fasen.  

I dag er det 28 år siden etter en alvorlig kreftdiagnose, og 27 år siden første opphold ved Montebello – Senteret. Oppholdene jeg har hatt ved Montebello-senteret, har gitt meg mye påfyll i hverdagen og tiden etterpå. Ved hvert opphold klarte jeg å sette meg nye mål og arbeide frem mot målene. Oppholdet ga meg motivasjon og pågangsmot og jeg klarte å fullføre førskolelærerutdanning på tre år og samtidig trene opp helsa mi og komme tilbake i jobb. Dessverre fungerte ikke helsesituasjonen, arbeidsgiver og Nav systemet, IA-Bedrifter og IA-avtale i min tid, så jeg måtte slutte i min fulltidsjobb.

Jeg klarte å jobbe som miljøarbeider hos dere på familiekursene ca. 10 år. Det var alltid hyggelig å komme til dere, og kunne bruke min erfaring i forhold til de små barna og deres foreldre. Så ble det problemer med den tynne huden etter operasjon, strålebehandling og bruk av ankelortose, som laget hull på leggen igjen.  I dag er såret heldigvis leget.

Jeg vil takke alle de flotte menneskene som har jobbet på Montebello-senteret i den tiden jeg har vært deltager og jobbet som miljøarbeider hos dere fra året 1994 til 2018. 

Gratulere med 30 års jubileum!

 

2017 - Lær å lev med Lymfødem

Jeg fikk tips av lymfødembehandleren min om Montebello.

Å komme til Montebellosenteret gjorde mye for meg og mitt liv. Hadde ikke hørt om Lymfødem før jeg plutselig våknet med et kjempebein. Jeg har vært på flere kurs og lengter alltid tilbake. Menneskene der setter spor. De som jobber der er unike. Har beholdt kontakten med noen deltakere etterpå. 
Jeg har lært mye om diagnosen min og fått tips, råd og trøst til en lettere hverdag. Jeg vil gjerne tilbake så snart det er mulig. Huset på Montebello har en ro over seg som jeg aldri har opplevd før. Selv om kursene er fulle, ligger det en salighet over rommene. 
Det er en uke med ren terapi.

2000 - Familiekurs

Da Mamma fikk tilbakefall til kreften gikk verden på nytt litt under. Jeg husker vi fikk besøk av kreftforeningen. Og at vi dro på Montebellosenteret. Årstall er jeg litt usikker på, men mener det var i 2000. Jeg mener jeg skulle begynne i 9. klasse på ungdomsskolen den sommeren vi var der, men Pappa er ikke helt sikker. Jeg husker jeg ikke ville. Jeg ville ikke snakke om at Mamma var syk. Ville ikke at noen skulle vite det. Min yngre bror derimot, var pratsom om det. Jeg husker vi ble delt i samtalegrupper. Det ville jeg hvertfall ikke være med på! Men jeg fikk snakke litt med Marianne alene, så ble jeg med likevel. Jeg husker jeg gråt mye i de gruppene. Jeg husker en sommerforelskelse. Jeg husker jeg fikk nye venner. Til og med noen fra Voss som jeg hadde kontakt med i noen år etterpå. Etter oppholdet ble mamma sykere. Jeg fikk begynte å gå regelmessig å snakke med Marianne i Bergen. I 2009 døde Mamma. Det var tøft, men hun fikk også fred. Hadde det ikke vært for montebellosenteret og Marianne, så tviler jeg på at jeg hadde klart å fullføre utdanning som barnevernspedagog.  I dag er sorgen fortsatt tung og oppveksten med en syk mamma preger meg enda. Men jeg har fått meg mann og barn. Å bli mamma selv, uten mammaen min var tøft. Men i dag er livet godt. Takk for gode kurs. Gratulerer med 30 år

1991 - Lymfompasienter/ Ungdomskurs i Påsken

Ved kontroll på Radiumhospitalet informerte (og inspirerte!) fritidsleder Thora varmt om det nye Montebellosenteret og kurset for lymfompasienter 17.3 – 22.3.1991. Jeg søkte og kom med. Det som møtte oss var langt fra det som minnet om sterile sykehus. Det var så nytt og fint med farger og kunst, og vi fikk rom med blomsternavn. Så oppdaget jeg (29 år) at romkameraten min (26 år) som skulle starte behandling etter meg, også var der! Vi hadde kurs om behandlingen vi hadde hatt og om kroppen,og det psykiske etter å ha fått kreft. Og vi hadde gruppearbeid, og kunne dele erfaringer og tanker med noen som skjønte. Vi gikk turer ute og fantaserte om så perfekt det ville vært med et svømmebasseng på senteret! Kokken vår, Helge Danielsen, var super. Han brydde seg om oss, lagde godt miljø, lærte oss mye om ernæring, og laget smakfull og fristende mat. Viktig at vi skulle få matlysten igjen. Det skulle arrangeres Ungdomskurs rett etter, 24.3 - 30.3.1991 som vi også fikk være med på og med ledsagere. Det var gøy å møte andre unge, og være aktive. Det gjorde både vondt og godt å dele, tårer og latter i skjønn forening.. Og nyttig for å sette fokus på det å være pårørende også. De hadde stått last og brast med oss, og blir lett tatt for gitt. Vi syke som er i fokus.  Vi var 3 som fikk ekstra god kjemi, og ble gode venner. Dessverre døde vår venn i 2006, men min romkamerat og jeg ble, og er, venner for livet.   

Andre historier sortert på årstall

Tilbake til toppen