Hopp til innhold
Skip to Navigation Skip navigation

Historier

Montebellosenteret har gjennom 30 år arrangert kursopphold for mange kreftrammede, pårørende og familier. Vi ønsker å ta vare på kursdeltakeres historier, og inviterer alle til å skrive noen ord om hva kursoppholdet har betydd for deg mens du var på kurs, og i livet ditt i etterkant.

Her leser du om kursdeltakelse og -opplevelser gjennom 30 år.

2016 - Familiekurs

Jeg var 12 år da pappa ble syk. Alvorlig syk. Jeg besøkte Montebellosenteret i en alder av 13 år.  Et kurs for familier med barn, hvor jeg da fikk fortståelse av at forelder trolig ikke ville overleve kreften.  Et opphold for slike som meg. Tenk at det var andre barn i lignende situasjoner. De forsto meg, og jeg dem. Jeg var fersk inn i  et sykdomsbilde med kreft så tett innpå, men likevel var oppholdet gull verd! Jeg har levd, og lever enda på ukesoppholdet der. Båndene jeg stiftet, de er der enda. Ingen andre, enn de jeg møtte der, har kunnet forstå så godt, hvordan å leve i sykdom og miste forelder er.

Nå er jeg 18, snart 19 år. Og 5 - 6 år senere, har jeg enda kontakt med noen jevnaldrende fra oppholdet, tross for at vi er bosatt på hver sin side av landet. Hvordan? Vi har det tilfelles som er vanskelig å se utpå en. Ingen av oss har idag to foreldre, og vi forstår på en egen måte, at det er mer en selve bortgangen som preget, og enda preger oss. Det trengs ikke alltid utveksles  mange ord mellom oss, det kan være fint å bare holde kontakten. Og ha det båndet!

Takk♡

2012 - Kurs for etterlatte

Deltok på kurs for etterlatte i august 2012 sammen med mine 3 barn. Vi mistet ektemann og pappa i mars. Fantastisk fint kurs hvor vi ble godt ivaretatt. Ungene var i egne grupper tilpasset alder og vi voksne var også i grupper.  Vi hadde i tillegg endel egentid som for meg var helt fantastisk.  Hotell mat til alle måltider, og alle var vi i sammen situasjon. Vi var så fornøyd at vi la inn forslag om å komme igjen om 1 eller 2 år. Mine barn var 8, 11 og 13 år da pappaen døde. Og vi trengte det virkelig og ikke minst jeg som kunne senke skuldre for her var alle barn ivaretatt.   Kan varmt anbefales

2016 - Familiekurs - kreftsyk forelder.

Her på Montebello er vi nå 19 småbarnsfamilier som lever med alvorlig sykdom i hverdagen. Her er tenåringsgutten som på vei hjem fra ferie brått opplevd at moren falt om uten forvarsel - hun hadde hjernesvulst som ikke lar seg kurere. Her er alenemødre med kroniske kreftsykdommer som stjeler tiden deres, som er nødt til å legge plan B for barna sine - siden deres eget livsperspektiv kanskje er 1 år, 5 år eller bare noen måneder. Her er alvorlig syke fedre som ikke vet hvordan familien skal klare seg økonomisk når de selv dør. De er redd kone og barn må flytte til nye ukjente steder, nye hjem. Her er barn som hver dag sjekker om mamma ser syk ut og ligger på sofaen, eller om hun er oppe og virker fin. Her er barn(blant annet mine egne) som ofte bekymrer seg om mor/far er hjemme eller på sykehus når de kommer hjem fra skola.

Men allikevel er dette huset fylt av en intens livsglede og positiv energi! For her er alle så inderlig glade for hver eneste dag de har sammen, for hver gode dag! Og denne gangen, som de andre gangene jeg har vært her, blir jeg provosert av livet utenfor. Av folk som klager over småting - at de ikke er slanke nok, gubben er ikke like kjekk og oppmerksom som før, de irriterer seg over at de ikke har nyeste utgaven av ditt eller datt. Jeg blir provosert over ungdommer og barn som ekskluderer hverandre pga bagateller- og gir hverandre en vanskelig hverdag, hver eneste dag... fordi noe galt ble sagt eller gjort i fjor...eller året før. Unger blir ertet og utestengt fordi mobilen er feil, klærne er rare, eller mor eller far ser rare ut. Jeg blir lei meg for at presset er så stort på å se bra ut, man må være flink og sprek. Utenfor her, i det virkelige livet er det ingen plass for svakheter eller feil. Mange gjør livet vanskelig for hverandre pga bagateller. Jeg får lyst til å bli her i Montebello bobla mi med mine for alltid. Her hvor ingen krever at alt er tipp topp, her driter ungdommen i om bryna er nappet perfekt, (for det er nemlig særdeles viktig ute i det virkelige liv)... Her på Montebello har forresten mange hverken øyenbryn eller hår, men det gjør ingenting. Her er det ingen som blir skviset ut om de ikke presterer topp på skola, eller skulle komme med en feil kommentar, eller om de ler for mye, eller for lite. Her har de nemlig ikke tid til å tenke på slike bagateller. Her har de andre alvorligere bekymringer.

Og nettopp derfor er det så viktig å kose seg og å ta vare på hverandre mens man kan. Være snille og omsorgsfulle. Her ses alle! Her kan en fremmed komme bort til deg og si "du ser så sliten ut, vil du at vi skal ta sønnen din med i bassenget et par timer så du kan hvile deg litt?". Når skjer det i det virkelige liv?

Andre historier sortert på årstall

Tilbake til toppen