Hopp til innhold

prrende slider

Skip to Navigation Skip navigation
torbjoern-holter-stor

"Jeg ville skåne mine nærmeste"

For Torbjørn Holter (66) tok uken på Montebellosenteret knekken på tunge tabuer. - Alle i gruppen min var jo i samme båt: Prostatakreft. Blant likemenn kan du snakke om alt, absolutt alt. Den aktive pensjonisten smiler ved tanken på den positivt skakende forandringen han opplevde i sykdomssituasjonen sin en vinteruke i 2002.

Diagnosen hadde han nærmest snublet inn i et år tidligere. Under en rutinemessig helsekontroll i forbindelse med flysertifikatet hadde den unge legen bedt om å få trene seg på nettopp dette med prostata-sjekk.

Innfallet reddet kanskje livet til den aktive medarbeideren i forsikringsselskapet Gjensidige. For kreftangrepet var godt i gang. Varianten var hissig. Og forløpet hadde vært blottet for de vanligste varslene: Problemer med vannlating, blod i urinen, vedvarende slapphet, verk i ryggen.

 

I kunnskapshullet

Fornuftig informasjon om tilstanden var det ikke lett å få tak i den gangen.

- Jeg ble desperat etter å få vite. Mest mulig. "Hva nå? Var det dødelig? Hvor lenge hadde jeg igjen?" Og så var jeg dum nok til å holde det hele mest mulig for meg selv. Jeg ville skåne mine nærmeste. Sa minst mulig til kona og barna.

Han fikk tak i en brosjyre fra Kreftforeningen. - En altfor tøff versjon, skjønner jeg nå. "Du har fem år igjen", var det jeg ble sittende igjen med etter å ha lest. Det sendte meg rett i kjelleren.

Behandlingsperioden var barsk. - Strålebehandlingen var så sin sak. Verre var det med hormonkuren og de voldsomme hetetoktene og de stadige doturene, døgnet rundt.

 

Vond taushet

Ryktet om diagnosen løp foran ham i venneflokk og nærmiljø og satte tabuer i sving. - Du opplever å komme til et festlig lag og at det blir helt tyst i rommet idet du kommer inn døra. Slikt gjorde ikke situasjonen lettere; selv om jeg nå skjønner at jeg selv hadde noe av ansvaret for at responsen ble som den ble.

Under et kurs for sykdomsmestring på sykehuset ble han tipset om det såkalte diagnosekurset på Montebello. Det omfattet både pasient og ledsager, eksempelvis ektefelle.

- Jeg søkte om å få komme - alene - og fikk plass. Det ble en stor aha-opplevelse. Det gikk ikke særlig lenge før jeg dro tilbake, nå var det ikke tvil om at kona skulle være med.

 

Et kraftig løft

Den engasjerte Skedsmo-mannen blir ekstra ivrig når han blir spurt om hva oppholdet medførte.

- Da jeg dro opp den første gangen var jeg anspent. Jeg bar sykdommen nokså alene og lurte sterkt på hva og hvem jeg ville møte der oppe. Allerede i resepsjonen på senteret var det noe som rant av meg. Jeg ble møtt på en måte som fikk meg til å kjenne at jeg virkelig var ventet, at stedet var til for å hjelpe meg. Og da jeg dro hjem var jeg høyt oppe - og mange venner rikere. Jeg hadde fått snakket om det meste av det som naget meg. Det er til utrolig stor hjelp å få høre hvordan andre opplever og takler situasjonen. Nå var prostatakreft noe langt mindre mystisk, noe dyktige fagfolk hadde gitt oss ganske detaljert kunnskap om og innsikt i.

Den første gruppesamtalen gikk riktignok trått. - Du vet, menn og følelser og samtaler, ler Holter. Men allerede i andre time gikk det hull på den berømmelige ertesekken. - Vi klarte nesten ikke å ta pause, det var så enormt mye vi hadde brent inne med. Og her var vi likemenn, vi hadde ingenting å miste. Samtalen tok oss høyt og lavt, vi fant ut at det var lov å spøke med alt det dystre. Vi lo - og vi lot tårene trille.

- Det smarte, legger Holter til, - er jo at man i en slik gruppe på seks-syv karer, har folk i en rekke ulike faser av sykdommen. Noen har nettopp fått diagnosen. Andre har levd med den i ti år. Sammen sitter man på masse erfaring. Du får oppleve at din erfaring kan gi verdifull hjelp, skape gjenkjennelse - kanskje også gi håp. Du vet, en ting er jo statistikken. For det første er den laget på grunnlag av hvordan det gikk med pasienter som ikke fikk like treffsikker behandling som oss. Og for det andre: Gjennomsnittstall kan være veldig villedende. For min egen del er jeg nå ganske så frisk - og overbevist om at jeg overlever prostatakreften.

Den befriende opplevelsen har Torbjørn Holter lagt vinn på å spre. Åpenhet om sykdommen er blitt en nøkkel til mange goder: Større og mer avslappet samhold rundt det hele, i familie og venneflokk. Og som primus motor i Profo - pasientforeningen for prostatakreft - er han stadig på reisefot med informasjon om prostatakreft - til lindring og forebygging knyttet til den desidert hyppigst forekommende kreftformen i Norge.

Tilbake til forrige side
Tilbake til toppen