Hopp til innhold

prrende slider

Skip to Navigation Skip navigation

 

morten-hagen-stor

"En oase i fighten"

Da samboeren Trine fikk diganosen kreft, ble det fighterviljen Morten Hagen satset på. Han trøstet og bar til han var på felgen. "En oase", sier han om tilbudet for slitne støttespillere på Montebello.

 

Noen ganger snur livet seg i uvørne kast. Den 31. oktober 2003 skjedde det for IT-konsulenten fra Skjeberg. Klokken 15.35 den dagen kom Morten Hagen for å hente samboeren Trine på sykehuset i Fredrikstad. Han var der da samboeren Trine fikk prøvesvaret på sykehuset i Frerikstad: Blødningene Trine hadde slitt med i månedsvis hadde med kreft å gjøre, kreft i livmorhalsen.

Mens Trine brast i gråt, stålsatte Morten seg. - Jeg bestemte meg ganske kjapt: Nå skal det fightes. Sykdommen skulle ikke få ta knekken på forholdet vårt, minnes han.

Det gikk slag i slag. Bare få dager etter befant de seg på Radiumshospitalet for videre utredning. Energien i det følelsesmessige kaoset omsatte Morten i en hektisk jakt på informasjon, han famlet etter alt som kunne hjelpe eller oversikt. I de påfølgende månedene var det ikke mange minuttene de var fra hverandre; prøvetaking, strålebehandling, uvisshet, bivirkninger – lange dager og netter på Radiumshospitalet i Oslo. Som nærmeste pårørende hadde Morten en flerfrontskrig gående på døgnet rundt – som trøster og muntrasjonsråd, som portør og altmulighjelper, som kommunikasjonsledd med familie og venner.

- Noe av det viktigste vi gjorde, sier Trine, - var å holde fast på humoren vår, midt i alt det vonde...

- ...og, sier Morten, - å bare å være i det, sammen, ligge i armkroken, snakke oss gjennom frustrasjonene, det tøffe, sorgen.

Ved juletider kom de første, forsiktige signalene om at behandlingen virket. Morten dro hjem fra sykehuset en par dager før Trine, for å gjøre klar til jul. Vel hjemme kollapset han.

- Jeg begynte vel så smått å senke guarden, sier han. - Den første natta sov jeg 16 timer i strekk. Etter en film på TV senere den jula befant jeg meg plutselig i krampegråt, så utmattet var jeg av alt vi hadde vært igjennom.

Tipset om Montebellosenteret og tilbudet til både kreftpasienter og pårørende fikk de av en sykepleier på Radiumshospitalet.

Ett år inn i sykdomsforløpet ankom de tunet med de ærverdige bygningene på Mesnali, høyt oppe i dalsiden over Lillehammer-traktene. De skulle ta fatt på en kursuke for pasienter og pårørende rammet av gynekologisk kreft.

- Jeg hadde ikke de store forventningene, minnes Morten. - Jeg var vel bare åpen for å ta imot hva det nå enn var man hadde å tilby og gjøre det beste ut av det. Hm, tenkte jeg på den første gruppesamlingen, gruppa var svær - vi var 11 mann. Dette blir ikke lett...

Men tausheten åpnet seg gradvis til noe overraskende åpenhjertig.

- Det der var utrolig viktig. Etter hvert som karene kastet seg utpå og åpnet seg fikk du en sterk opplevelse av samhørighet, av solidaritet, av gjenkjennelse. Noen er inne i det samme som deg...

Han tar seg i det.

- Trine og de andre som hadde gynkreft satt i naborommet. Vi mennene fikk litt kjeft fordi vi lo så mye, det hørtes godt... I det hele tatt var vi både høyt oppe og langt nede. En del av de andre gruppedeltakerne har Morten og Trine fortsatt kontakt med. - Vi har en stående avtale med dem: Hvis det er noe, så er det bare å ringe. Det er greit med sånne ventiler, det er jo nok av ting som sliter.

Han er mer enn fornøyd med opplegget og personalet. - De må være håndplukka, de folka. Det finnes jo ikke nei i munnen på dem; de går utrolig langt for å komme oss i møte. Trine, for eksempel, er allergisk for en masse ting: Nøtter, sitron, skalldyr, vanilje... Hva mer var det, Trine?

- ... jordbær, banan, ananas, tomat og paprika... Da vi viste dem lista forventet vi litt sukk og stønn.

- Men neida. De sa bare "Oj, dette skal vi ordne." I det hele tatt er de flinke til å ta vare på hele mennesket der oppe. Vi så vel for oss at det kunne bli en tung uke der det bare ble snakk om sykdom. Men neida, de tok oss med på tur til Maihaugen, vi fikk besøk av den lokale trekkspillklubben, maten var flott, vi ble inspirert til å trimme og bruke kroppen, her var det flott turterreng, tilbud om stavgang og linedance...

Siden da har de deltatt både på et diagnosekurs nummer to og på kurs i ernæring og fysisk aktivitet.

- Det siste der har vi jo aldri vært særlig flinke til, skyter Trine inn.

- Vi har til og med begynt å gå i sportsbutikker, legger Morten til. - Og vi tenker vel av og til at søren, nå har vi vært på alle kursa deres. Hvordan skal vi nå komme oss til Montebello?

 

Tilbake til forrige side
Tilbake til toppen