Hopp til innhold

prrende slider

Skip to Navigation Skip navigation
mette-ege-stor

 

Folk aner ikke hva de går glipp av

På danserestaurant med de andre på kreftkurset? Svinge seg på bandasjerte bein?
Mette Marie Ege (58) har gjort akkurat det, og opplevd at Montebellosenteret trosser det meste av det man kunne forvente av et tilbud for kreftrammede.

 

- Folk aner ikke hva de går glipp av, sier den intenst engasjerte tvillingbestemoren fra Oslo, - de tror vel at et sånt sted handler om å sitte og deppe - terpe på dystre ting om kreft. Men, nei: Her er det så mye lettelse og latter at du ikke vil tro det. Bare jeg kunne ha hjulpet flere over den terskelen det er å søke seg til Montebello.

 

Og jo: Sorgen og smerten har sine rom på kursene. Men det mørke forandrer karakter når du får dele det med andre, understreker hun. - De som er i samme båt, de som vet hvor skoen trykker. Og så er det utrolig hvor mye du lærer av de andre som har erfaring med kreft. Jeg tenker særlig på det som går på den psykiske helsen, på livsmotet...

 

Ikke tatt på alvor

Det var høsten 1994 at barselpleieren og barnehageassistenten fra Nordstrand fikk den skakende beskjeden. Kreft i livmoren. Da hadde hun lenge kjent at noe var galt. - Men legen tok ikke utmattelsen og blødningene særlig på alvor, sier hun.

Da hun fikk diagnosen - i en hastig telefonsamtale med sykehuslegen - var veien til operasjonsbordet kort.

- Jeg måtte "fjerne alt", som det heter, men slapp strålebehandling og cellegift. Et slikt inngrep rammer en jo midt i ens kvinnelighet. Dessuten kaster det deg på hodet inn i overgangsalderen. "Dette kan umulig være min kropp", tenkte jeg fortvilet i hetetoktene som nå begynte å forfølge meg. I det hele tatt var det første halvåret etter diagnosen både svart og ensomt. Jeg mistet søvnen og ramlet helt av lasset; kreften stakk nok hull på mange tunge ting jeg hadde i bagasjen: blant annet døde både min mor og min mormor av kreft. Nå er det min tur, tenkte jeg.

En telefon til omsorgssenteret hos Kreftforeningen ble et vendepunkt.

- Her møtte jeg omsider folk som virkelig så hele meg, ikke bare et krefttilfelle. Og det var her jeg fikk høre om tilbudet ved Montebellosenteret. Første gang jeg dro opp dit var i november 1995. Redd og bortgjemt i en diger kåpe tok jeg toget oppover. Lite ante jeg at denne uken skulle bli, rett og slett, porten til et bedre liv.

 

Letter hverdagen

Spør du Mette Marie Ege nærmere om hva som får henne til å bruke såpass store ord, er hun nesten ikke til å stoppe.

- Hadde jeg disponert en minibuss, så skulle jeg gladelig reist rundt for å plukke opp folk i samme situasjon som jeg var den gangen. Du kan stille meg foran et TV-kamera eller på torget eller hvor som helst for å fortelle. For tilbudet der oppe er bare utrolig: Nydelig sted. Imøtekommende folk. Masse fine aktiviteter. I gruppene får du lettet på trykket... det er jo ikke bare, bare å være gift med en kreftpasient, du vet; mannen min, for eksempel, opplever det jo som hakk i plata alt dette her med kreft; ja, og på senteret blir du kjent med andre, du lærer å ta vare på deg selv, du får veiledning av dyktige fagfolk, og så får du jo med deg masse praktisk kunnskap, sånne ting som du har stor nytte av i hverdagen etterpå.

Ege nevner sine egne problemer med lymfødem - et utslag av kreftsykdommen som medfører væskeopphopninger og sprengsmerter i beina.

- I starten måtte jeg ustanselig til fysioterapeut for å få lagt den nødvendige bandasjen. Men så var jeg på lymfødem-kurset ved Montebello. Der ble jeg koblet med en fysioterapeut som lærte meg det der litt vriene med å legge bandasje på seg selv, fra tå til hofte. Bare en sånn ting gjør jo hverdagen lettere. Du mestrer noe, du blir ikke så overlatt til profesjonell hjelp. Jeg har jo også gått kurs i tilpasset kosthold og fysisk aktivitet; du vet, mange med gyn-kreft har store problemer med fordøyelsen etter strålebehandling og operasjoner.

- Er det ikke noe her du savner, noe som kunne vært bedre?

- Det måtte være at det er for få kurs - og at helsepersonell er så lite flinke til å tipse folk om tilbudet!

For Mette Ege har det blitt et viktig livsinnhold å lede andre kreftrammede til et bedre liv. Hun er stadig på farten på vegne av pasientforeningen for dem med gynekologisk kreft. Og hun er fortsatt stadig å høre i undervisningsrommene og stuene på Montebello, der hun lar andre få del i både det mørke, og i oppturene i årene etter 1995.

- Jeg kunne aldri ha forestilt meg, den gangen, at ting skulle snu seg sånn. Det høres kanskje ut som en klisje, men jeg synes jeg lever rikere og bedre nå enn før jeg ble syk. Noen venner har jeg vokst ifra. Og så har jeg fått nye, gode vennskap i stedet. Det er noe med en sånn erfaring, med litt hjelp og omsorg lærer du å gjøre det beste ut av livet sånn det nå en gang ble, du erfarer at livet har andre og dypere sider, sier Mette Marie Ege.

 

Tilbake til forrige side
Tilbake til toppen