Arve Hagen

1919 – 2016

Representert med 2 bilder i korridor 1. etg.

Mange av Arve Hagens landskapsbilder kan best beskrives som lyriske samspill mellom farger og geometriske former. Spesielt naturen fra Gudbrandsdalen, hvor han er født og oppvokst, har gitt grobunn for hans forenklede og abstraherte naturfremstillinger. 

Maleriene Fjell-landskap (1989) og Sommer i fjellet (1990) er i så måte typiske for Hagens naturfremstillinger.
I Fjell-landskap er naturen kledd i oransje, gult, brunt og grønt. Vi ser naturens karakteristiske fargespill slik fjellandskapet fremstår på høsten eller våren. Fjellenes myke konturlinjer er malt i blågrå farger. Disse glir nesten over i den dramatiske himmelen, som om et uvær er i anmarsj. Klyngen med grantrær i mellomgrunnen virker samlende i den ellers urolig fremstilte landskapsgjengivelsen.

I Sommer i fjellet har Hagen drevet forenklingen enda lenger. Selv om vi kan skimte himmelen, skogen i horisonten og skogbunnen i forgrunnen, fremstår landskapet som nærmest nonfigurativ, satt sammen av fargefelt og flater. 

Hagens penselføring er markant og røff. De oppløste penselstrøkene synes å «fange» de skiftende værforholdene i fjellet og årstidens foranderlige karakter. 

Han malte under åpen himmel og brukte mye tid foran lerret i fjellet, og de ekspressive strøkene illustrerer hvordan han gjenga det umiddelbare inntrykket. Abstraheringen og forenklingen blir derfor en naturlig del av det å fange et inntrykk av naturen, på samme måte som impresjonistene på slutten av 1800-tallet. De søkte å gjenskape lyset og atmosfæren i naturen under de forskjellige årstidene og skiftningene i løpet av dagen. Det er derfor ikke så viktig hvor maleriet blir til eller hvilket landskap Hagen fremstiller. Stedet fungerer mer som et utgangspunkt for en subjektiv naturopplevelse, bygd på personlige synsinntrykk. 

Tekst er utarbeidet av museumspedagog Hilde Fauskerud, Lillehammer kunstmuseum – 2014