Knut Paul Sjetne

1949 – 2012

Representert med et bilde i spisesalen

Knut Paul Sjetnes maleri Uten tittel er nærmest et kubistisk stilleben. Det er kun krukken i forgrunnen som refererer til det figurative. Øvrig komposisjon en drastisk forenklet, og er satt sammen av både geometriske og organiske fargefelt. Koloritten er i valører i blått, rødt og oransje. Flere av fargefeltene er transparente, det vil si at bakgrunnsfargen trer igjennom. Vi kan dermed se maleriets ulike lag, som minner oss om malerens arbeidsprosess. 

Stillebenet kan oppleves som et spill mellom flate og dybde. Den blålige bakgrunnen består av avgrensede firkanter i ulike størrelser og blåfarger. Firkantene er ordnet som i et rutemønster, og de overlapper ikke hverandre. Med dette forsterkes flatheten i bildet. 

I forgrunnen løser fargefeltene seg mer opp. Enkelte steder glir de over i hverandre, og fargefeltene fremstår ikke som sluttede former. Dette gir forgrunnen en form for bevegelse, noe som kommer i kontrast til den mer statiske bakgrunnen. Spenningen mellom det statiske og dynamiske skaper dybde bildet.

Ved å benytte seg av fargenes egenskaper har Sjetne bidrar også til en form for dybde i bildet. De kalde blåfargene trekker seg vekk fra betrakteren, mens de varme rødfargene har motsatt effekt. Kanskje har Sjetne latt seg inspirerer av Paul Cézannes (1839-1906) stilleben og hans fargebruk? Cézanne kunne også kombinere varme og kalde farger, satt opp mot hverandre, slik vi finner det i mange av hans stilleben. 

For Cézanne var også stillebenet et godt egnet motiv for utforsking billedflaten, slik flere impresjonister og postimpresjonister også gjorde. Cézanne behandlet stillebenet geometrisk. Han representerte en videføring av stillebentradisjonen fra renessansen og bl.a.
Jean-Baptiste-Siméon Chardin (1699-1779). Cézanne dannet utgangspunkt for kubistenes oppløsning av renessanseperspektivets regelverk. Sjetnes stilleben oppleves også som en utforskning av bildeflaten, der motivet i seg selv er underordnet.

Tekst er utarbeidet av museumspedagog Hilde Fauskerud, Lillehammer kunstmuseum – 2014