Kåre Tveter

1922 – 2012

Representert med bilde i spisesalen

Kåre Tveter blir betegnet som «lysets maler». Med få virkemidler søker han å gripe lysets spill i naturen. Hans fargebruk er sparsommelig og enkel, og begrenser seg ofte til nyanser i hvitt. 

Landskapsgjengivelsen oppleves som nærmest abstrakt, slik vi finner det i Svalbardlys (1991). Landskapet fremstår her som en hvit flate, med svake nyanser i grønt. Man spør seg om det synes å være snøkledde fjell og is vi skimter i bakgrunnen, men Tveters landskaper er ikke typiske stedsspesifikke. Det er ikke selve landskapsgjengivelsen som er viktig her, men den subjektive opplevelsen av lyset. Selv om han henter inspirasjon fra bestemte steder, som for eksempel Svalbard, oppleves landskapet som om det er løsrevet fra både tid og sted. 

Det er vinteren Tveter er mest inspirert av, selv om vi også finner den skogkledde østlandsnaturen med myke elvestryk og daler i høstdrakt i hans motivkrets. 

I et NRK-intervju i 1983 sa han følgende: «Vinteren er en akvarell der alt det hvite reflekterer de fine nyanser av lysspill […] for meg er vinteren mye mer koloristisk enn sommeren – mye mer finstemt – mye mer nyansert og i det hele tatt er den koloristiske forbindelsen mye større». Det er altså vinterens hvite lerret han lot seg fasinere av. Her fant han stillheten og ensomheten. Alt liv hviler og er frosset til.

Tveter har i Svalbardlys latt seg inspirere av det atmosfæriske lyset på Svalbard, der han konfronterer naturen direkte og impulsivt på nærmest impresjonistisk vis. Til forskjell fra de franske impresjonistene, som stod ute og malte lyset og dets skiftninger i naturen, lagret han sine inntrykk av naturen i bevisstheten, før han igjen hentet dem frem på lerretet i sitt atelier. 

Tekst er utarbeidet av museumspedagog Hilde Fauskerud, Lillehammer kunstmuseum – 2014